Kulturdebatten i Morgenbladet: Mer prosjektstøtte er ikke løsningen for et kulturfelt der prosjektstøtte er det eneste vi har å leve av
Live Rosenvinge Forbundsleder i Norske Dansekunstnere uttalte seg i Morgenbladet 21.11.2025
Dans er Kultur-Norges mest underinstitusjonaliserte og prosjektbaserte kunstform. Det finnes knapt faste stillinger å kutte.
Debatten i Morgenbladet om kulturpolitikkens fremtid er nødvendig og inspirerende. Bernhard Ellefsen etterlyser et kulturliv som våger å prioritere tydeligere. Det er lett å være enig i at kulturpolitikken trenger fornyelse, og like lett å være enig i at kultur er for viktig til at den marginaliseres i den større debatten om samfunn og politikk. Men for dansefeltet, som er den mest prosjektbaserte og minst institusjonaliserte kunstformen i Norge, vil faktisk ett av de sentrale forslagene til Ellefsen være direkte skadelig: «Færre faste stillinger, flere prosjektmidler».
Uforutsigbarhetens kulturform
I dansen finnes det knapt faste stillinger å kutte. Mer enn 90 prosent av profesjonell dansekunst skapes allerede i prosjektøkonomien ifølge tall fra Danseinformasjonen. Vi lever i ytterkantene av akkurat den modellen som av Ellefsen løftes frem som den gylne løsning. Resultatet for norske dansere, koreografer og pedagoger er sårbare kunstnerskap, kort horisont, svake produksjonsvilkår og liten mulighet til å ta kunstnerisk risiko. Når du aldri vet om du kan betale produsenten, leie rom eller beholde danserne fra produksjon til visning og turné, får du heller ikke bygget robuste miljøer.
I et intervju om den samme debatten her i avisen minner tidligere kulturminister Ellen Horn om hvor lett det er å rive ned kultur- og fritidstilbud for barn og unge, og hvor vanskelig det er å bygge dem opp igjen. Samtidig diskuterer vi økende ungdomskriminalitet, uten å nevne at dans, musikk og andre uttrykk ofte er nettopp de fellesskapene som forebygger, uten store ord.
Hva mangler vi?
Den type samarbeid som gjør at vi har korps i hver grend i Norge, finnes ikke for dans. Ei heller et etablert samarbeid mellom frivillighet, private aktører og kulturskolen, slik musikklivet har. Dansen hviler i stor grad på jernvilje fra pionerer som har anledning til å satse personlig økonomi for å kunne drive en lokal danseskole, og en kulturskolestruktur som noen steder samarbeider til befolkningens beste, men andre steder konkurrerer med nettopp den lokale, private danseskolen. Dans er ikke en del av grunnopplæringen i skoleverket. Den siste tiden har vi også sett at høyere utdanning strever med å opprettholde små, spissede fag grunnet endring i finansieringsmodell. Det går typisk utover de danserelaterte programmene.
Det jeg beskriver er altså ikke noe som er spesielt «smalt», men et høyst levende og potensielt bredt kulturfelt som er svært attraktivt for barn og unge. Men vi mangler mye av den fundamentale infrastrukturen som er en selvfølge for andre kulturuttrykk.
Arbeiderpartiets foreslåtte regionale løft for dans, en styrking av PRODA profesjonell dansetrening - dansens toppidrettsenter - og ti regionale kompetansesentre, var et sjeldent viktig grep. Dette står nå i fare: Senterpartiets alternative budsjett foreslår å fjerne satsingen. Rødt og MDG foreslår riktignok å opprettholde den, mens SV peker mot en ikke øremerket styrking, så vi vet ennå ikke hvor dette ender. I seg selv er dette illustrerende for det underinstitusjonalisert dansefeltet – vi er sårbare for selv den minste politiske pendelsvingning.
Finansieringstango for to
Samtidig skjer det noe spennende: Sparebankstiftelsen DNBs tiårige satsing Danseløftet,
et økonomisk løft for dans i stor skala, der målet er å fremme sjangerbredde og øke synligheten og tilgjengeligheten av dans. I gleden over dette initiativet er det samtidig viktig å minne om at private midler ikke alene skal bære et helt felt. Da bryter vi med prinsippene i kulturloven, som fastsetter «offentlege styresmakters ansvar for å fremja og leggja til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd i tråd med prinsippet om armlengds avstand, slik at alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kulturuttrykk.»
Stikkordet er bedre balanse. Hvis anstrengt kommuneøkonomi ender med kulturkutt og stengt kulturhus, svinner premissene for de privatfinansierte prosjektene og initiativene. Scenene blir borte, bokstavelig talt. Offentlig kutt i kulturtiltak får dobbelt negativ effekt. Det offentlige og private kan med fordel danse sammen, men private midler må ikke bli en erstatning for at det offentlige ikke tar ansvar for grunnleggende strukturer.
Hva trenger vi?
I januar 2026, med utspring i nettopp Danseløftet, arrangeres en nasjonal dansekonferanse med temaet «Dansen som brobygger» Det er et treffende begrep: Dansen binder sammen generasjoner, kommuner, utdanningsløp og lokalmiljø. Men for at broen skal bære, må du ha to trygge landfester.
Vi trenger mer langsiktighet for etablerte kompanier. Vi trenger regionale kompetansesentre med muskler til å bære et fritt felt, og ordninger som gir visningsøkonomien i hele landet et løft. Vi har behov for breddetilbud i dans og et helhetlig, sammenhengende læringsløp. Ingenting av dette løses med prosjektpenger alene.