En sakte dans mot stupet med politikernes velsignelse
Vi som jobber med dans vil gjerne svinge oss med alle typer regjeringer. Men likevel: Kommer et sterkt Fremskrittspartiet eller Høyre til makten etter valget, snakker vi langt på vei dødsdans.
Kulturpolitikk glimrer som vanlig med sitt fravær i norsk valgkamp. Vi er mange i kulturfeltet som føler på dette, og det er lett å stille seg bak analysen til generalsekretær Monica Larsson i Norsk Kulturforum om at det er «en vedvarende ukultur i valgkampen at både medier og politikere ikke bryr seg om kulturspørsmål»
Hva partiene egentlig mener om kunstens betydning i samfunnet kommer derfor først og fremst til syne i deres alternative budsjettforslag. Her ønsker Høyre å kutte 174 millioner kroner i Norsk Kulturfond, som disponeres av Kulturrådet. Dette er et fond som utgjør størstedelen av dansekunstens økonomiske grunnmur. Fremskrittspartiet nøyer seg ikke med det: De ønsker å kutte 500 millioner kroner. Halve fondet, faktisk.
Med det som bakteppe er det lett å si seg enig i det LO kultur ytrer om at «bare en stemme på de rødgrønne partiene sikrer et levende kulturliv over hele landet».
Det sagt, så er det fortsatt like sannsynlig at en borgerlig konstellasjon med Fremskrittspartiet og Høyre vinner valget som et rødgrønt alternativ. Da snakker vi om konkrete skrekkscenarier for scenekunst av alle slag, med mindre Høyre skulle gjenfinne og kjempe for sitt historisk sett noe stødigere kultursyn i en regjeringsplattform. Og da snakker vi om flere kamper som må vinnes av Høyre enn å redde NRK. Høyre må være villige til å kjempe for å ivareta den profesjonelle kunsten også.
Ingen kunstform i Norge drives med like kort horisont og like stor usikkerhet som dansen. Selv om det rødgrønne Kulturløftet fra 2004 bidro til å styrke noe av dansefeltet organisatoriske fundament, med noen tilskudd fra konservative regjeringer i etterkant, er det lille som finnes fortsatt kraftig underdimensjonert. Dans er i hovedsak dominert av korte penger og prosjektøkonomi.
Dansekunstnere er blant Norges lavest lønnede kunstnere, men likevel blant de mest produktive. Danserne lever stort sett fra oppsetning til oppsetning, i evig limbo mellom innsats og usikkerhet. Det er som å leve på lommepenger, men uten å vite sikkert om de kommer hver uke.
Nettopp derfor er kulturfondet helt avgjørende for dansefeltets livsgrunnlag, bokstavelig talt. Tildelte midler fra kulturrådet bidrar til 90 prosent av alt som skapes i følge Danseinformasjonen.
Vi må heller ikke glemme dansens posisjon i nettopp hverdagen: Dans er en av de mest populære fritidsaktivitetene. Private danseskoler, kulturskoler og kompanier er for unge dansere å betrakte som deres korps, bare uten korpsenes økonomiske støtte eller status.
I tillegg til de foreslåtte kuttene i de alternative budsjettene, vet vi også at Høyres politikk de siste årene har gått hardt utover etablerte kulturinstitusjoner i kommune-Norge. Nedleggingsstriden rundt Oslo Nye Teater er det mest omtalte eksempelet.
Den foreslåtte raseringen av kulturfondet vil i praksis rive opp gulvet vi danser på, uten utsikter til at det erstattes med noe mer solid. Det vil innebære et teppefall for norsk dansekunst, som i stor grad skapes i det frie scenekunstfeltet.
Vi ønsker oss en våken politikk for kunstnerøkonomien og infrastrukturen som bærer dansen frem. Lange penger må erstatte korte kroner. Forutsigbarhet må erstatte usikkerhet. Å danse krever at begge dansepartnere lener seg inn like mye. It takes two to tango. Konsekvensen av en borgerlig regjering som kutter hardt i kulturfondet etter valget er dessverre at feltet vårt danser en sakte vals mot stupet
Publisert i Dagsavisen 3.92025