1. mai 2026 - hilsen fra forbundsleder
Kjære alle sammen!
Gratulerer med å ha et yrke som virkelig gjør en forskjell i verden. Vi skal ikke være selvgode og bryte janteloven, men det er faktisk sant. Sjekk ut forskningen, kjenn det inni deg, merk deg hvordan det du gjør forbinder det individuelle med det universelle. Det trenger vi i vår tid.
Og vårt virke trenger en solid grunnmur. Derfor er 1. mai så viktig markering av kampen for nettopp den grunnmuren. Rundt om i landet feires 1. mai og jeg håper alle som en benytter anledningen til å kjenne på seirene som ligger bak oss, kampen i øyeblikket og håpet for fremtiden. På Norske Dansekunstneres kontor feirer vi med en 1. maisamling her i Dronningens gate, det fargerike hjertet av våre fagorganisasjoner for dans, teater og film. I dag er vi samlet som tre forbund, som hver for seg og sammen er å regne som en grunnbevegelse i samfunnet.
Og felleskapet vi som kunstnere har i kunstnerforbund har aldri i mitt yrkesliv i dans på nærmere 30 år kjentes viktigere.
- Å stå sammen for å sikre grunnverdiene i samfunnet.
- Å kjempe for et levedyktig liv i vårt virke.
Fagorganisasjonene våre er det maktutjevnende verktøyet vi har i demokratiet; det er kraften i å stå sammen som sikrer at samfunnet holder balansen.
Vi står i en tid som krever vår fulle våkenhet. I fjor snakket jeg om det historielærerne mine kalte «100-årstakten», Det er ikke mindre aktuelt i år. 100 års takten er at de samme strømningene kan gjenkjennes med et 100 års intervall. Slutten av århundrer kjennetegnes ofte av frihetsbevegelser – som den franske revolusjon i 1789 eller Berlinmurens fall i 1989.
Starten av århundrer har historisk sett vært preget av fremveksten av pådriv for utvikling men også der rom for totalitære krefter, slik vi så på 1800- og 1900-tallets Napoleon, Hitler og Moussolini.
Jeg opplever at jeg ser det mine bestemødre fortalte om fra 100 år tilbake. Vi ser totalitære styrer forgripe seg på svakere land. Vi ser ledere i nå også vestlige land, som gjør det vanskeligere for folk å ha frihet til å studere, forske, skape og uttrykke seg. De innskrenker lik tilgang på kunnskap og rettigheter over egen kropp, over eget åndsverk, og gjør det vanskeligere å stå solidarisk sammen i fagorganisasjoner.
Så hva gjør vi når verden prøver å fryse oss fast i frykt? 100-årstakten minner oss på noe avgjørende: Det er akkurat i slike øyeblikk at kunstnerne, tenkerne og forskerne skaper vekst. Akkurat slik dansekunstnere, scenekunstnere, filmskapere, forfattere, musikere og billedkunstnere trådte frem på starten av 1900-tallet.
At den uttalte beredskapen i Norge består av at vi skal ha et kulturliv som fungerer som normalt i krise og krig er nettopp av denne grunn, og det er unikt i internasjonal kontekst. Vi fikk faktisk internasjonal støtte, skriftlig, fra vårt verdensomspennende nettverk av kunsterforbund i høst da vi fortalte om beredskapsmeldingen i Norge.
Det er viktig. Derfor vil regjeringen løfte det frie feltet og forsøke å bidra til stabilitet og langsiktighet, derfor må vi jobbe videre med å sikre økonomien og rettighetene til kunstnere, også i møte med KI, derfor støtter vi hverandre som kollegaer i jobben med både å skape og virke i kunstneriske produksjoner og derfor må rimelig betaling for kunstnerisk arbeid innføres på en måte som gjør det bærekraftig for hele bransjen.
Vår motkraft til de voldelige strømningene som skjer i verden ligger i vårt daglige, profesjonelle virke. Mange dager i året gjør vi som kunstnere den frie tanken levende gjennom kunsten vi skaper, underviser og utøver. Det å lage dans, teater og film, det å fritt kunne uttrykke seg er i seg selv en demokratisk handling. Vi er den vitale og bærekraftige bjelken i samfunnet i en truet tid.
Historien behøver ikke repetere seg, men det avhenger av at vi handler sammen. Det er 1. mai, selveste dagen der vi synliggjør fellesskapet vårt. La oss vise verden at vi står urokkelig sammen om frihet i kunsten, likhet for loven og solidaritet i arbeidslivet.
Sammen skaper vi bevegelse! God 1. mai alle sammen!
