Denne høsten er tilliten til kunstfeltet utfordret av saker om habilitet og økonomisk uryddighet knyttet til Kulturrådets tildelinger. For å forstå debatten må vi skille mellom saker som nå sauses sammen til «ett stort problem». Det skapes et narrativ om at hele kunststøttesystemet preges av uredelighet. En slik feilslutning er en farlig vei å gå.
Flere medlemmer aner denne faren og ytrer engstelse for å si noe offentlig, for tenk om man bidrar til å skade en kollega, skade Kulturrådets legitimitet eller dansefeltets omdømme? Det stemmer at det er en balansegang i denne saken, fordi hva enn man sier kan tas til fordel for en mening om at Kulturrådet ikke er verd å sette penger på. En mening som kom helt klart til syne i Høyre og FrP sine budsjetter i år og som dere kan lese forbundsleders reaksjon på i Dagsavisen fra september 2025 og Shakespearetidskriftet i juni 2025.
Enda mer risikabelt er det å ikke si noe. Særlig for dansefeltet som allerede er strukturelt sårbart og der prosjektstøtte langt på vei er eneste finansieringsmulighet.
Frihet kunsten, likhet for loven og solidaritet i arbeidslivet
Som kunstnere har vi en lovfestet rett til kunstnerisk frihet. Fri for politisk styring og føringer. I arbeidslivet har vi solidaritet som bærebjelke. Vi løfter sammen og alle skal med. Når det kommer til regnskap og rapportering er det loven som gjelder og likhet som er det avgjørende prinsipp.
Hvis det foreligger brudd på grunnleggende forutsetninger for tildeling, får det konsekvenser. Ingen kunstner, virksomhet eller ordning er hevet over ansvar. Arbeidet med å søke om støtte, tildele denne og forvalte midlene man får, gjøres med høy integritet og samvittighet. Enkeltsaker eller ønsker om endring i etablerte retningslinjer må ikke brukes til å mistenkeliggjøre dansefeltet eller fagfelleordningen.
Habilitet: Forbundet informerte 30. september (intervju hos Danseinformasjonen) om vårt arbeid i forbindelse med at det var flere medlemmer som stilte spørsmål ved om habilitet var fulgt etter at tildelingsrunden var offentliggjort. Her benyttet vi forbundets advokat, Hans Marius Graasvold, for å få en vurdering og konkluderte tidlig med at loven er fulgt og intet juridisk brudd er skjedd. I ettertid er dette støttet av flere, her under Kulturdepartementet.
Vi er opptatt av at aktive fagfeller skal kunne sitte i utvalgene. Det betyr at retningslinjene må bidra til å skape nødvendig trygghet for de som er medlem av utvalg, og de som mottar midlene. Retningslinjene er i utgangspunktet juridisk holdbare, men NoDa var tidlig ute og ba om en gjennomgang av håndtering av habilitet med involvering fra kunstnerorganisasjonene.
Når Kulturrådet nå i desember ønsker å ha en ekstern vurdering mener vi altså at denne bør bestå av en gruppe sammensatt av kunstnerorganisasjoner, jurister og direktorat. Dette har vi god erfaring fra i andre områder av kunstnerøkonomien. Så som å finne retningslinjer for rettmessig betaling for kunstnere. Forslag som har vært luftet denne høsten kunne drøftes i en kompetent gjeng med sammensatt forståelse av utfordringer og muligheter. Vi har fremmet dette for Kulturdepartementet og ser frem mot et møte med dem i januar 2026.
Og forslagene er mange: Hva med å ha utenlandske kunstnere i utvalget? Hva med en beløpsgrense før man må gå ut av komiteen eller kanskje man skulle dele mellom flerårige eller enkeltprosjektsøknader? Uansett forslag, bør gjennomgangen av retningslinjene behandles godt, for de bør kunne stå seg i mange år slik de vi har nå har gjort.
Impure Company-saken
Forholdene rundt Impure Company og deres tildeling må håndteres gjennom ordinær saksgang. Foreligger det feil i rapportering eller økonomi, må det få forholdsmessige konsekvenser. Sånn er det i alt. Har man rapportert feil til Nav mister man støtten, har man rapportert feil i skattemeldingen sin kan man få straffeskatt. Strengt er det jo men det er sånn systemet er, normal saksgang og ikke noe forsideskandale.
Viser det seg at tilskuddet er trukket tilbake på feil grunnlag fra Kulturrådet og direktoratet, vil en klage lede frem og direktoratets saksbehandling må bli bedre. Det er en enkeltsak og skal behandles som det.
Av mer generell interesse er det at denne saken kan gi klarhet i om kapasiteten er god nok i Kulturdirektoratet og i riggen rundt kunstneren. Er det slik at manglende kapasitet gjør det vanskelig å fange opp avvik tidlig er dette et praktisk problem i direktoratet og må forbedres. Kunstnerne gjennomfører sine prosjekter samvittighetsfullt, men med et minimalt administrativt støtteapparat. Kan hende at et løft for produsenter i dansefeltet må komme før heller enn senere.
Uansett er denne saken ikke et «bevis» for at hele dansefeltet er uredelig, eller at hele ordningen svikter slik det kan fremstå i høstens debatt.
Direktoratets rolle
For noen år siden ble Kulturrådet delt i to separate enheter. Kulturdirektoratet og Kulturrådet. Kulturdirektoratets administrativt ansatte har en krevende dobbeltrolle som både sekretariat for det uavhengige Kulturrådet og statlig direktorat underlagt Kulturdepartementet. Det er ryddig på mange måter å være delt, for det viser Kulturrådets uavhengighet av politisk styring.
Oppfattelsen vår etter høstens debatter er imidlertid at Kulturrådet har et svekket apparat rundt seg. Saksbehandlere har ikke hatt tid til veiledning av avslag ved siste tildelingsrunde og kulturdirektoratets kommunikasjonsapparat har ikke vært tilstrekkelig på saken rundt tildelingene eller i møte med kritikken. Effekten er at tilliten til forvaltningen av ordningen svekkes og det å sitte i et råd eller utvalg kan oppleves som svært utfordrende. Derfor mener vi det bør utredes om Kulturrådet trenger et eget sekretariat. Kapasiteten bør uansett styrkes.
Armlengdes avstand
Kunstnerisk tildelinger skal vurderes av personer med fagkunnskap ikke av politiske eller administrative hensyn. Armlengdes avstandsprinsippet er senest i januar 2024 styrket i kulturloven. Dette er unikt i en verden der kunst i mange land blir styrt av politiske hensyn eller ledelse av institusjoner overtas av politisk ledelse gjennom makt.
Kulturloven forplikter staten til å ha et apparat som sikrer frihet i kunsten. Det betyr et Kulturråd med en sammensetning som gjør det mulig å vurdere ut fra faglighet. Det betyr også en støtte i et administrativt apparat som fungerer godt nok og kan informere allmennheten om hvordan det fungerer og forsvare ordningen. Loven betyr også at vi som samfunn, med kunstnere, forbund, direktorat og departement må stå imot når enkeltsaker brukes til å svekke fundamentet for fri kunst.
Norske Dansekunstnere er ikke engstelige for en gjennomgang. Vi har tillit til de ordningene som finnes. Retningslinjer og rutiner kan stå som de er eller bli endret i lys av tiden, og faktiske behov kan bli avdekket. Det vi ikke ønsker, er at mistillit til kunstnerne og kunstens strukturer blir normen i den offentlige debatten. Norsk kunstliv fortjener bedre, og det samme gjør forvaltningen av det.
