NY_Historikk_illustrasjon_stor

– Man må ikke være ekspert for å ta et standpunkt

Dansekunstner Sara Christophersen tar til orde om hva norske dansekunstnere kan gjøre i den pågående krigssituasjonen i Ukraina.

Sara Christoffersen
Sara Christophersen

Sara Christophersen jobber ved fredsforskningsinstituttet PRIO som forskningsassistent. Christophersen bodde og fullførte videregående i Jerusalem før den andre intifadaen brøt ut. Det gjorde enormt inntrykk på en ung dansestudent.

Siden den gang har hun jobbet aktivt for å finne måter å forene dans og politikk. Hun skrev en master om dans i Palestina høsten 2020, og får gjennom arbeidet på PRIO muligheten til å gå i dybden av forskningsarbeidet sitt. På PRIO er de opptatt av å utforske rammene for hummaniora og samfunnsvitenskapelig forskning med ønske om å bygge bro mellom akademia og kunst.

«Center on Culture and Violent Conflict» jobber med ulike innfallsvinkler og innganger fra et forskningsmessig ståsted til spørsmål knyttet til kunst og kultur i situasjoner og kontekster med krig og konflikt, forklarer Christophersen.

– Det å kunne fortsette å jobbe på senteret gir meg muligheten til å gå i dybden av det som føltes å skrape overflaten mens jeg jobbet med masteren, sier Christophersen til Panta Rei.

Christophersen har gjentatte ganger fått spørsmål om masteren var et farvel med dansen. Det er det ikke. Masteren har snarere vært en naturlig videreføring av det hun hele tiden har jobbet med og vært opptatt av innenfor dansekunst.

– I begynnelsen var masteren tenkt som et verktøy inn i det kunstneriske arbeidet. Etterhvert innså jeg at arbeidet med akademia og kunst kunne sammenfalle. De to feltene kom nærmere hverandre under arbeidet på PRIO. Det er i dag flere dansekunstnere som tar akademiske mastergrader, sier hun.

Bodde og fullførte videregående i Jerusalem

Veien inn til samfunnsgeografi kom gjennom flere egeninitierte prosjekter som frilanser i ti år, i blant annet tett samarbeid med Helle Siljeholm i Midtøsten – Jordan, Libanon og ikke minst Palestina.

Christophersen opplevde særlig to ting som interessant fra et koreografisk og danserisk perspektiv; det ene er at samfunnsgeografi er et romlig fag. Hun forteller at faget har mye til felles med koreografi og dans, særlig hvordan man tenker om, og forholder seg til rom. I tillegg er faget kristisk og politisk: hvordan kan dansen relatere seg til ulike forståelser av det politiske bildet?

– Jeg bodde og fullførte videregående i Jerusalem før den andre intifadaen brøt ut. Det gjorde selvsagt enormt inntrykk på meg og jeg har mange langvarige vennskap fra den tiden, forteller Christophersen.

Etter videregående gikk Christophersen et år på danselinja på Sunnhordland folkehøgskole før hun begynte på en Bachelor i dans og koreografi på Laban. Gjennom hele studietiden på 2000-tallet opplevde den politisk engasjerte dansekunstneren at det ikke var mye rom for det politiske i dansen.

– Kanskje det var en mindre politiske tid? Jeg vet ikke … Men jeg husker at jeg måtte skulke en ballettime for å delta i en stor demonstrasjon da USA invaderte Irak i 2003. Det straffa seg. Det var definitivt ikke rom eller forståelse for at jeg ville demonstrere, sier hun.

– Jeg husker at jeg synes at det var veldig rart at jeg ikke kunne ta fri fra en ballettime for å demonstrere mot krig. Det var liksom ikke noen sjans til å diskutere eller ta inn over seg det som skjedde ute i verden i studio, sier hun.

Etter å ha levd tett på konflikt i Palestina, har Christopheren hele tiden lett etter en mulighet for å forene dans og det politiske.

– Det kan da ikke være slik at dansen skal stå langt utenfor den verden vi lever i? Dansen eksisterer jo i en kontekst. Da jeg flyttet tilbake til Norge etter endt utdannelse jobbet jeg aktivt for å finne en måte å forene politikk og dans. Inngangen ble alle kontaktene jeg hadde i Midtøsten, sier hun.

Viktig å hegne om den samlede og samlende reaksjonen

– Hvilken betydning har din bakgrunn for tankene og refleksjonene du nå gjør deg i forbindelse med situasjonen i Ukraina?

– Jeg tenker at situasjonen, aggresjonen og krigen som nå er blitt startet i Ukraina er helt forferdelig og ødelegger mange menneskers liv. Det er en akutt situasjon. Det finnes egentlig ikke ord for hva vi er vitne til. Jeg kjenner på mange følelser samtidig, sier hun.

– På den ene siden er det fint å se at så mange står sammen mot krigen og at det kommer en kollektiv internasjonal fordømmelse av det militære angrepet. Samtidig synes jeg det er vanskelig at det ikke er den samme enstemmige fordømmelsen av andre aggressive hendelser og kriger. Ukraina er ikke det eneste stedet som opplever militær aggresjon akkurat nå.

Samtidig er det viktig å hegne om den samlede og samlende reaksjonen i verden akkurat nå. Vi skal stå opp for Ukraina med all vår kraft, mener Christophersen.

– Det er viktig og bra at man på tvers av land enes om reaksjoner og sanksjoner overfor regimet i Russland. Dette gir rom for ettertanke. Som samfunn ser vi resultatet av en samlet internasjonal motstand som kan tas med i fredsarbeid også andre steder i verden.

Det som skjer i Ukraina er en katastrofe, og det skal vi stå i solidaritet med. Samtidig skal vi reflektere over hvilken respons dette trigger, mener Christophersen. Kan andre steder i verden som også opplever krig og militær aggresjon møte den samme solidariteten?

… I lys av dine erfaringer og arbeid, hvilken rolle kan kunsten spille i konfliktsituasjoner?

– Jeg sitter ikke med den levde erfaringen av å være kunstner i en krigssituasjon, men jeg kan si litt ut i fra de samtalene jeg har hatt med kunstnere med denne erfaringen, sier Christophersen, og utdyper.

– Når bombene faller så handler det først og fremst om å overleve og navigere i en akutt situasjon sammen med resten av befolkningen. Ofte går kunstnere inn i andre roller for å hjelpe medmennesker i nød og på best mulig måte stå opp for den urett som rammer befolkningen. Flere bruker også sin kompetanse som kunstnere og kunsten for å bearbeide frykt og traumer utløst av konflikt eller krig, sier hun, og legger til:

– Kunsten blir en måte å uttrykke seg på når verbalspråket ikke strekker til.

Dansen bidrar til å skape bevegelse der det er ellers er lite rom for bevegelse

Christophersen forteller at kunstnere som lever i langvarige kriser kan føle seg motløse, og at de kan oppleve at arbeidet deres i et større perspektiv er uviktig. Flere palestinske kunstnere hun jobber med understreker ofte at arbeidet deres hverken vil stoppe okkupasjonen eller endre maktforholdene.

Samtidig er det flere som peker på at at det lille arbeidet på bakken betyr noe, understreker Christophersen, og da særlig det fysiske gjennom kroppen, altså det kroppslige som settes i gang gjennom dans.

– Mange kunstnere i Palestina beskriver at dansen har blitt et sted hvor de kan uttrykke seg og et mulighetsrom. De har funnet et språk gjennom bevegelse. Og de snakker om hvordan denne mestringsfølelsen, altså at kroppen mestrer vanskelige fysiske bevegelser, setter i gang en prosess som gjør at man forstår -at man strekker både kroppen, fantasien og tankene.

Flere snakker om at de gjennom dansen har fått håp. Det er sterkt å oppleve, forteller Christophersen. Mange jobber i lokalmiljøet, med barn og unge, som igjen skaper ringvirkninger ut i samfunnet.

– Det er lett å tenke at dansen og kunst ikke er viktig i en krigssituasjon, men den har et potensiale for å skape viktige sosiale rom og mulighetsrom for å uttrykke seg. Dansen kan bidra til å skape bevegelse der det ellers er lite rom for bevegelse.

Christophersen tenker her på bevegelse helt konkret, å bevege seg fra et sted til et annet, men også metaforisk bevegelse - hvor vi strekker oss hen.

– Videre er det flere russiske kunstnere som har tatt en viktig rolle når det gjelder å kritisere det sittende regimet i Russland generelt, og Putin spesielt. Russiske kunstnere og kulturarbeidere har sagt opp stillingene sine i protest mot krigen og kritiserer Putins regime offentlig. De setter seg i en svært utsatt posisjon, og vi må verne om dem.

Samtidig er det viktig å påpeke at kunst- og kulturinstitusjoner ofte blir symbolske flaggskip for nasjoner, hvor kunst, kultur og idrett blir brukt for å fremme et regime og en nasjon.

Det er derfor viktig å innføre både en kultur- og idrettsboikott med mål om å ramme institusjonene, mener forskningsassistenten.

– Boikott vil selvfølgelig også ramme individer, men vi skal i så stor grad som mulig ikke la det gå ut over vanlige russere. Det er ikke befolkningen generelt som startet denne krigen.

–– Jeg ønsker forresten en større diskusjon rundt idretts- og kulturboikott. Jeg ønsker særlig å høre stemmene til dem som jobber på tvers av Norge og Russland, og fra regimekritiske kunstnere. Hva tenker de? Vi må stille spørsmål. Hva kan boikott bidra med? Hvordan tyr vi til ikke-voldelige midler? Hvilke muligheter har vi? Det er fint å vise støtte og solidaritet, men neste steg er aktiv handling. Handling som viser at dette kan vi ikke godta.

Helt essensielt at kunst- og kulturinstitusjoner tar et standpunkt

Hva er det aller viktigste vi som norske dansekunstnere kan gjøre i denne situasjonen?

– Det å stå i solidaritet med noen som opplever krig er kjempeviktig. Bare det å uttrykke støtte offentlig betyr faktisk noe. Det betyr at man blir sett, at man har noen som støtter deg ute i verden. Akkurat nå er vi vitne til en enorm kollektiv global respons og atskillige solidaritetserklæringer.

Det er helt essensielt at kunst- og kulturinstitusjoner tar et standpunkt, støtter befolkningen, innfører sanksjoner og sender penger gjennom pålitelige organisasjoner, forklarer Christophersen. Disse handlingene kan i sin tur bidra til å sette i gang en refleksjon rundt hvorfor vi tok et standpunkt akkurat nå.

– Hva er det som gjør at jeg mobiliserer nå og kanskje ikke andre ganger? Kanskje situasjonen vi befinner oss i nå og måten vi agerer på kan gjøre at vi ikke er redde for å ta standpunkt litt oftere? Kanskje kan vi gi samme støtte til andre mennesker som står i lignende konflikter og ekstreme situasjoner i andre deler av verden?

– Man må ikke være ekspert for å ta et standpunkt. Det er alltid sivilbefolkningen som rammes verst i en krig. Sivilbefolkningen i alle verdens hjørner trenger alltid vår støtte og solidaritet.